Energi & dekarbonisering

Olje og gass er Norges viktigste eksportvare og vil fortsette å være dette i uoverskuelig fremtid. I 2022 var Tyskland det største og viktigste mottakerlandet av norsk gass, og store tyske aktører som Wintershall DEA er etablert på norsk sokkel. I fremtiden kan utvinning av mineraler på havbunnen bli en ny stor industri for Norge, og Tyskland er blant landene i verden som allerede har satt i gang prosjekter på dette feltet. Det vil derfor også på lang sikt være stort potensiale for norsk-tysk samarbeid på norsk sokkel.

Fornybar energi har siden 1990 vært av økende betydning for Tyskland sitt energiforbruk. Fornybar energi utgjør den grunnleggende pilaren i den tyske energiomstillingen – i Tyskland kjent som «Energiewende». Med gradvis utfasing av fossile energikilder til fordel for fornybar strømproduksjon, skal klimagassutslippene fra energisektoren reduseres med 60 % innen 2030, sammenlignet med 1990.

Tyskland har satt som mål å nå netto null utslipp innen 2045, altså fem år tidligere enn EU. Det viktigste tiltaket for å nå dette målet er å øke produksjonen og bruk av fornybar energi. Forbundsregjeringen har dermed besluttet at den den lovfestede utfasingen av kullkraft innen 2038 «ideelt» skal fremskyndes til 2030. I tillegg ble de tre siste kjernekraftverkene tatt av nettet i april 2023.

Det skjerpede klimamålet for 2030 fra Den føderale forfatningsdomstolen (BVerfG), stigende priser på klimakvoter, samt den russiske invasjonen av Ukraina har ytterligere styrket behovet for massiv utbygging av fornybar energi. Markedet for strøm i Tyskland består, i motsetning til Norge, av kun en prissone som dekker hele landet. Dette markedet kjennetegnes også ved at tyske industriaktører i stor grad tar i bruk langsiktige strømavtaler fremfor å handle på spotmarkedet.

Landbasert vind

En del av regjeringens satsning er imidlertid en økning i vindkraftkapasiteten på land med opptil 115 GW innen 2030 og at 2 prosent av det tyske landarealet skal brukes til landbasert vindenergi innen 2032. Kapasitetsøkningen frem mot 2030 tilsvarer det dobbelte av nåværende nivå og nødvendiggjør en gjennomsnittlig årlig økning med ca. 10 GW vindkraftproduksjon. 

Havvind

Selv om landbasert vindenergi hittil har vært den desidert mest utbredte formen for vindkraft er det fremover forventet en større satsing og produksjonskapasitet innen havvind. I henhold til planene  skal en effekt på 30 GW offshore vindenergi kobles til nettet innen 2030. Det er videre satt mål om at det innen 2035 og 2045 skal foreligge en produksjonskapasitet på henholdsvis 40 GW og 70 GW. I tråd med overnevnte mål og Esbjerg-erklæringen er det et ønske fra tysk side om å samarbeide med Danmark og andre land rundt Nordsjøen om å bygge en såkalt «energiøy». Denne vil fungere som samlepunkt for vindkraftverk i Nordsjøen og i tillegg muliggjøre storskala grønn produksjon av hydrogen.

Tyskland har som mål å bli verdensledende innen hydrogen og å bidra til etableringen av en global hydrogenverdikjede. Innen 2030 skal landets elektrolysekapasitet økes til 10 GW. Samtidig er det helt klart at Tyskland vil fortsette å være en importnasjon også i hydrogenøkonomien. Av den grunn er et av de viktigste målene i forbundsregjeringens hydrogenstrategi å igangsette internasjonale partnerskap med land som forventes å bli store produsenter av klimavennlig hydrogen. Norge er et av flere land som anses som potensielle fremtidige storskala eksportører av klimavennlig hydrogen til Tyskland. For å støtte oppskaleringen av et marked for klimavennlig hydrogen, har Tyskland etablert såkalte differansekontrakter, som forvaltes gjennom H2Global. På markedsplassen Hint.Co utlignes kostnaden ved å kjøpe klimavennlig hydrogen (eller dens derivater) fremfor konvensjonell hydrogen basert på naturgass uten CO2-håndtering. 

I karbonhåndteringsstrategien fra 2024 blir karbonfangst- og lagring (CCS) anerkjent som sentralt verktøy for å nå klimanøytralitet innen 2045. Bruken skal i hovedsak begrenses til industriutslipp som er vanskelige eller umulige å unngå («hard to abate»), særlig fra sement- og kalkindustrien, avfallsforbrenning og deler av kjemisk industri.

I 2025 trådte også loven om lagring og transport av karbondioksid (KSpTG) i kraft, som etablerer det regulatoriske rammeverket for lagring av CO₂ i industriell skala samt for utvikling av en landsdekkende infrastruktur for transport og kommersiell lagring av CO₂, både offshore og onshore. For lagring på land åpner loven for at delstatene selv kan avgjøre om de vil tillate dette. I 2026 ble også en endring i Londonprotokollen ratifisert, noe som muliggjør eksport av CO₂ fra Tyskland. I andre halvdel av 2026 er det ventet at forbundsregjeringen vil legge frem en ny handlingsplan for karbonhåndtering.

De fire systemoperatørene i Tyskland, TenneT, 50Hertz Transmission, Amprion og TransnetBW, sørger for sikker drift og vedlikehold av overføringssysteminfrastrukturen, utvider kraftlinjer og gir strømhandlere/leverandører ikke-diskriminerende tilgang til disse nettverkene. De kontrolleres av Federal Network Agency, en føderal myndighet innenfor BMWKs portefølje, som godkjenner utvidelse av nettverket og gebyrene for bruk av nettverket. For å sikre strømtilførselen etter hvert som mer uregulerbar fornybar energi fases inn, er det behov for flere tusen kilometer med nytt strømnett. Totalt må mer enn 7 500 km nett optimaliseres, forsterkes eller utbygges de neste årene. Ikke minst skal det i årene som kommer investeres stort i mer nett som kan transportere strøm som er produsert med vind ifra nord til delstatene i sør, der mye av landets kraftkrevende industri holder til.