Energi & dekarbonisering

Olje og gass er Norges viktigste eksportvare og vil fortsette å være dette fremover. Tyskland har i flere år vært det største og viktigste mottakerlandet av norsk gass, og det er tette forbindelser mellom norske og tyske aktører i norsk olje- og gassbransjen. Norsk gass spiller en viktig rolle for tysk energiforsyningssikkerhet. I fremtiden kan også utvinning av mineraler på havbunnen bli en ny stor industri for Norge, og Tyskland er blant landene i verden som allerede har satt i gang prosjekter på dette feltet. Det vil derfor også på lang sikt være stort potensiale for norsk-tysk samarbeid på norsk sokkel. 

Fornybar energi har siden 1990 fått stadig større betydning for Tysklands energiforbruk. Fornybar energi utgjør den grunnleggende pilaren i den tyske energiomstillingen – i Tyskland kjent som «Energiewende». Med gradvis utfasing av fossile energikilder til fordel for fornybar strømproduksjon, skal klimagassutslippene fra energisektoren reduseres med minst 65 % innen 2030, sammenlignet med 1990. Tyskland har satt som mål å nå netto null utslipp innen 2045, altså fem år tidligere enn EU. Det viktigste tiltaket for å nå dette målet er å kraftig øke produksjonen og bruken av fornybar energi, med et mål om at 80 % av strømforbruket skal være fornybart innen 2030. I tillegg ble de tre siste kjernekraftverkene stengt i april 2023, slik at all tysk kjernekraft nå er ute av drift. 

Det skjerpede klimamålet for 2030 fra Den føderale forfatningsdomstolen (BVerfG), stigende priser på klimakvoter, samt den russiske invasjonen av Ukraina har ytterligere styrket behovet for massiv utbygging av fornybar energi. Markedet for strøm i Tyskland består, i motsetning til Norge, av kun én prissone som dekker hele landet. Dette markedet kjennetegnes også ved at tyske industriaktører i stor grad benytter langsiktige strømavtaler fremfor å handle på spotmarkedet. 

Selv om landbasert vindenergi hittil har vært den mest utbredte formen for vindkraft i Tyskland, forventes det fremover en betydelig økning i satsingen på havvind. I henhold til gjeldende lovgivning er målet at minst 30 GW offshorevindenergi skal kobles til nettet innen 2030, med videre utvidelse til minst 40 GW innen 2035 og 70 GW innen 2045. Per i dag har Tyskland installert rundt 10,8 GW havvindkapasitet.  

I tråd med disse nasjonale målene og Esbjerg-erklæringen fra 2022 arbeider Tyskland tett med andre land rundt Nordsjøen for å utvikle regionen til et integrert «grønt kraftsenter» for Europa, inkludert etablering av energiøyer og infrastruktur for både elektrisitet og hydrogen. Dette samarbeidet ble ytterligere styrket på North Sea Summit i Hamburg i januar 2026, hvor landene vedtok en felles «Hamburg-erklæring» og inngikk et investeringssamarbeid for havvind. Tyskland sluttet seg også til målet om å utvikle opptil 100 GW havvindkapasitet gjennom store fellesprosjekter. 

Samtidig viser den relativt lave utbyggingstakten de siste årene at realiseringen av målene er krevende. Særlig utfordringer knyttet til finansieringsvilkår, utforming av auksjonssystemer og forsinkelser i nettilkobling har bidratt til lavere investeringsaktivitet og risiko for forsinkelser i utbyggingen frem mot 2030.

Hydrogen spiller en sentral rolle i Tysklands energiomstilling, særlig for å kutte utslipp i industrien og i sektorer der elektrifisering er krevende. Tyskland har ambisjoner om å bli en ledende aktør innen hydrogen, og har i den nasjonale hydrogenstrategien som mål å øke elektrolysekapasiteten til 10 GW innen 2030. Samtidig vil Tyskland være avhengig av import, og internasjonale partnerskap er derfor et sentralt element i den tyske hydrogenpolitikken. 

Selv om flere prosjekter er under utvikling, er markedsopptrappingen fortsatt i en tidlig fase, blant annet på grunn av høye kostnader. Med det nye hydrogenakselerasjonsregelverket (fra 2026) er godkjenningsprosesser for produksjon, transport og infrastruktur forenklet og fremskyndet. I tillegg er hydrogenanlegg og -infrastruktur definert som tiltak av «overordnet offentlig interesse», noe som gir dem økt vekt i konsesjons- og godkjenningsprosesser. Tyskland har etablert såkalte differansekontrakter, som forvaltes gjennom H2Global. På markedsplassen Hint.Co utlignes kostnaden ved å kjøpe klimavennlig hydrogen (eller dens derivater) fremfor konvensjonell hydrogen basert på naturgass uten CO2-håndtering.  

Parallelt bygges den grunnleggende transportinfrastrukturen ut gjennom hydrogenkjerne­nettet (over 9 000 km), som finansieres både privat og gjennom statlige garantier.  

Det er også innført krav om minst 1,5 % RFNBO‑er (renewable fuels of non-biological origin) i veitrafikken innen 2030, som forventes å øke etterspørselen etter hydrogen i transportsektoren.  

I Tysklands karbonhåndteringsstrategi fra 2024 blir karbonfangst- og lagring (CCS) anerkjent som et sentralt verktøy for å nå klimanøytralitet innen 2045. Bruken skal i hovedsak begrenses til industriutslipp som er vanskelige eller umulige å unngå («hard to abate»), særlig fra sement- og kalkindustrien, avfallsforbrenning og deler av kjemisk industri.  

I 2025 trådte også loven om lagring og transport av karbondioksid (KSpTG) i kraft, som etablerer det regulatoriske rammeverket for lagring av CO₂ i industriell skala samt for utvikling av en landsdekkende infrastruktur for transport og kommersiell lagring av CO₂, både offshore og onshore. For lagring på land åpner loven for at delstatene selv kan avgjøre om de vil tillate dette. I 2026 ble også en endring i Londonprotokollen ratifisert, noe som muliggjør eksport av CO₂ fra Tyskland. I andre halvdel av 2026 er det ventet at forbundsregjeringen vil legge frem en ny handlingsplan for karbonhåndtering. 

De fire systemoperatørene i Tyskland, TenneT, 50Hertz Transmission, Amprion og TransnetBW, sørger for sikker drift og vedlikehold av overføringssysteminfrastrukturen, utvider kraftlinjer og gir strømhandlere/leverandører ikke-diskriminerende tilgang til disse nettverkene. De kontrolleres av Federal Network Agency, en føderal myndighet innenfor BMWEs portefølje, som godkjenner utvidelsen av nettverket og gebyrene for bruk av nettverket. For å sikre strømtilførselen etter hvert som mer uregulerbar fornybar energi fases inn, er det behov for flere tusen kilometer med nytt strømnett. Totalt må mer enn 7 500 km nett optimaliseres, forsterkes eller utbygges de neste årene. Ikke minst skal det i årene som kommer investeres stort i mer nett som kan transportere strøm som er produsert med vind fra nord til delstatene i sør, der mye av landets kraftkrevende industri holder til.